For første gang presenteres en studie av norsk anerkjennelsespraksis fra 1905 og frem til i dag, basert på en gjennomgang av faglitteraturen på området og en omfattende gjennomgang av arkiver og annet kildemateriale.

I løpet av perioden har Norges omverden gjennomgått store endringer. Særlig har veksten i antallet stater og internasjonale organisasjoner fått omfattende ringvirkninger. Krisene på 1930-tallet, den kalde krigen og folkerettsaktivismen i FN demonstrerte dette til fulle. Like dramatiske er endringene i Norge ‒ fra fattig utkant til oljenasjon med store ambisjoner på egne og andres vegne. Hva, om noe, endrer seg som følge av at Norge anerkjenner en stat eller regjering? Hvordan har norske domstoler forholdt seg til saker med tilknytning til stater eller regjeringer som ikke har vært anerkjent?

Dagfinn Chr. Selvaag viser deg maktens irrganger når Norge vurderer sitt forhold til omverdenen. Hvordan artet den interne tautrekkingen seg i spenningen mellom storpolitikken, handelsinteressene og folkeretten? Hvilke politiske hensyn lå bak beslutningene, og hvordan så man på folkeretten? Norsk anerkjennelsespraksis blir presentert med særlig vekt på balansegangen mellom et realpolitisk interesseperspektiv og et idealisert folkerettsperspektiv. Studien dokumenterer på en grundig og oversiktlig måte et forutsigbart handlingsmønster som brytes i krisetider, og tegner et levende bilde av kreftene som formet de norske posisjonene. 

Boken er ikke bare en reise i jus, men en global reise gjennom politisk historie over hundre år.