Erkesetet i Nidaros ble opprettet i 1152 eller 1153, den eksakte datoen kjenner vi ikke, og det ble avskaffet som følge av Christian III.s erobring av Norge, eller rettere sagt av Trøndelag, i 1537. Ingen andre steder ble det ytt virkelig motstand mot danskekongens politikk. I hundreårene som fulgte etter selvstendighetstapet og reformasjonen gjaldt det for myndighetene enten å rakke ned på eller å fortie kirkens betydning for samfunns- og kulturutviklingen i Norge i middelalderen. Først etter 1900 begynte så smått en ny og positiv erkjennelse av kirkens rolle i vår historie å vokse fram.

Opprettelsen av et erkesetet i Norge i 1150-åra betydde at den norske kirke framsto som en selvstendig institusjon ved siden av kongedømmet. Under erkebiskopens ledelse lå foruten Norge, Færøyene, Grønland, Hebridene, Island, Man, Orknøyene og Shetland. Og kirken skulle i årene etter 1153 bli den fremste agenten for modernisering av det norske samfunnet etter europeisk forbilde. Men i like høy grad som den norske kirken representerte pavemakten i Roma og det latinske kirkefellesskapet, skulle den komme til å bli en sentral faktor i dannelsen av en norsk nasjon. I seinmiddelalderen ble kirken således det fremste vern for vår politiske og nasjonale selvstendighet. Derfor gjaldt det for den protestantiske Christian III å rykke kirken opp med roten, for så å skrive historien slik det passet ham best.

Selv om Nidaroskirken for lengst er historie, er det likevel god grunn til å feire når vi nå når 850-årsmerket for opprettelsen av erkesetet. I denne boka har en rekke arkeologer, filologer og historikere fra Bergen, Hamar, Lerwick, Oslo, St. Andrews, Tromsø og Trondheim ønsket å belyse kirkens politiske, kulturelle og generelle samfunnsmessige betydning i Norge og de norske skattlandene i hundreårene etter 1153. Særlig har vi vært opptatt av å se på de forskjellige sentrum-periferi-relasjonene innad i Nidaroskirken og Nidarosprovinsen og mellom denne og den øverste kirkeledelsen i Roma.